Ønskeliste

Jeg trenger et kvinnfolk som kan

Gi meg følelsen av at jeg er verdt noe. 

I stedet for å lyve konstant. 
Og knuse alle håp. 

Gi falske løfter som aldri holdes. Å lyve om alt. 
Å ikke den ene dagen si "Jeg elsker deg," den neste "jeg vet ikke helt med oss.."

For så å hoppe rett til sengs med noen andre så snart sjansen byr seg. Bare fordi muligheten er der. For å ha "tid til å tenke." 

Ei som kan ta tak i meg.
Og enda ikke kastrere meg helt.
Som støtter meg.

Som motvirker trangen til å bli en vrang dritsekk når folk ber meg gjøre ting jeg ikke vil.
Som gir meg noe å leve for. Motivasjon til å faktisk stå på. Å gi meg følelsen av at det jeg gjør er verdt noe som helst. 

Som man kan krype inntil om natten. Som trenger meg. Men som ikke er klengete.
Som jeg kan hviske tusen små ting inn i øret på med små små ord. Håp. Glede. Kjærlighet.

Vet du om noen?

Jeg liker å fjase. Å være direkte ubrukelig og ganske så lite brukbar.

Finne på sprell som ikke gir noen mening. Og jeg liker å ikke bli HINDRA når jeg gjør det. Folk som sier, Neimen i alle dager, det her kan du ikke gjøre! Og gjerne tar tak i meg og holder meg tilbake. What the heeell. 

Jeg vil være som en liten guttunge. Kinaputter i lekebiler. Papirflykrig. Konglekrig. The works. Alt som er gøy. Klatre i trærne. Tenne bål og sitte ute om natta og bare drive dank. 

Det har jeg jaggumeg lyst til. 

Vil du være med?

Latesom-minner

Jeg vet ikke hvordan det er med andre folk, men når det har gått en stund så virker minner nesten som noe jeg har drømt. Noe som jeg har laget selv. Fotografier som er falmet og oppskrapet, slik at man ikke lenger helt ser hva det er bilde av. Og likevel. Så klart som dagen. Som om de sees gjennom et filter, som man kan ta vekk om man bare orker. Men det tar tid. Som gladpack surret rundt en matpakke. Altfor mye gladpack.

Jeg husker..

Da vi gikk på stranden. Satt på benken, midt på natten, under måkeskrikene. Skyene som fløy forbi. Nattebrisen fra sjøen. De sporadiske billydene fra byen. Bølgeskvulpet. Og vi kjente hverandre ikke engang. Du blåste såpebobler, liksom et barn. Jeg elsket enkelheten over det hele. Betatt på ett sekund.

Jeg husker deg når vi satt der under det spanske halmtaket og snakket i flere timer. Varmen som nesten tok livet av begge. Myggen som kom. Lyset fra byen. Jeg skjønte ikke hvor mye jeg trengte deg. Måten du fikla med tingene som lå på det slitte trebordet. Forventningene dine som jeg nok aldri registrerte. Små tegn jeg var blind for. Akk, det var tider. Om jeg hadde hatt et fotoapparat da..

Jeg husker kjøreturen. Opp over byen. For å se utsikten. Alltid den nattlige aktiviteten. Du var trøtt. Men du ble med likevel. Vi snakket så lite sammen. Nå innser jeg at jeg burde vært bedre til det. Å snakke om ting. Kjøreturer. Jeg savner dem.

Du sa jeg var sexy når jeg kjørte bil. I hodet mitt har ikke ordet sammenheng med meg, med min personlighet. Likevel satte det seg fast. Aldri før har jeg blitt kalt det. Når jeg spurte deg hvorfor du syntes det kunne du ikke gi noe svar. Det bare var sånn. Jeg lurer fortsatt.

Jeg savner i grunn spenningen.
Over å ha møtt noen nye. Som alt bare klaffer med, vips knips. Just like that. Det må visst være sommer tror jeg. Vinteren er jo lite innbydende til å møte folk. Folk kler på seg. Og får flere skjold rundt seg. På sommeren er alt lettere. Både været, stemningen, humøret, kledningen, hodet.

Den evige lykken når du innser at andre mennesker ser deg. Når det er likesidige følelser. Nysgjerrighet, årvåkenhet, flørting, nervøsitet. Man kan nesten lukte det. Føle spenningen i lufta. Og likevel er det naturlig.


Jeg husker.. sykkelen din. Den jævla sykkelen. Det vonde bagasjebrettet. Måten du onskapsfullt så deg ut hver eneste dump når jeg satt bakpå. Gjerne med hendene fulle. Uten mulighet til å holde meg fast. Jeg elsket det. Måten vi var. I vår egen lillle verden. Hemmeligheten oss. Alle knepene. Triksene vi gorde for å ikke bli oppdaget. Som om det gjorde noe. Kanskje for deg. Dessverre.


Jeg husker den nattlige badingen. Måten det etterhvert ble helt naturlig å kysse deg. Måten du helt naturlig kysset meg. Vi tenkte til slutt ikke over det. Vi bare følte. Gjorde. Kulda som gikk gjennom kroppen min på grunn av vannet. Men det brydde jeg meg ikke meg om. Du var jo der. Jeg lå på rygg, med skuldrene og hodet såvidt over vannet. Du klatret opp på meg. Satte deg på magen min, holdt meg nede. Lo når jeg liksom-protesterte. Du kilte meg. Så jeg holdt på å drukne. I 30 cm dypt vann.

Gud som jeg savner det. Opplevelsene som nå er forbi. Forlengst. Som nå er slørete minner. I gladpack, kanhende.
Alt er borte. Nå sitter jeg igjen med ingenting. Jeg lukker gardinene for kvelden. Stopper tiden.
Og utenfor farer din verden forbi i evig forandring. Mens jeg sitter fast i det gamle.

Sticks and stones

Vel hjemme står jeg foran speilet. 

Håret er fullt av skitt. Ansiktet lige så.
Nesen er knekt og det er flekker av størknet blod over lepper, hake og kinn. 
Det er mørkebrunt og minner om gammel, sprukken tjærebeis på en vegg som noen forlengst har glemt å male igjen.

Begge øynene har fått dypt mørke, hovne poser under seg.  Det ene øyet har sprukne blodkar. Øyeeplet er rødt. Det stirrer tilbake på meg, som et ondt og illevarslende tegn.

Flere tenner mangler og jeg spytter blod i vasken. Riften i panna blør igjen. 
Hørselen er visst ikke helt god på det ene øret, og det gjør vondt å bevege nakken.
Halsen er sår, stemmen hes og rusten, som en gammel innrøkt bluessanger.

Blåmerkene er mange. Bryst, mage, skuldre. Alt verker, og flere ben i kroppen er brukne.

Alt dette er synlig, men kun for meg. Og de som har et trent øye. For skadene er ikke virkelige. Ikke egentlig. Og jeg er den eneste som merker de.  De ligger under. Som et gammelt lag av lakk på en nyoppusset bil. Som den slurvete kulepennskriften under det hvite belegget i en gammel stil. 

For de kommer ikke av spark, av slag, av knyttnever og forferdelige, blodige sko, brutale og trampende hæler.

De kommer av at du ikke så på meg i dag.  At du ikke ringte når du sa du skulle. Av et ubesvart anrop. En avglemt SMS. En brutt avtale. Av en løgn.  

Av at du ikke kan stole på meg, når den som sist fortjener tillit er deg selv.

Hei du der, jeg lurer på en ting.

Kan det være noen vits i å prøve?

Det jeg prøver på ender som regel opp som det motsatte.
Alle mine personlige forhold. Når jeg kjemper for noen, blir jeg støtt bort, når jeg viser interesse, mister jeg andres, når jeg prøver å holde noen på avstand, følger de etter, når jeg savner, er jeg borte for verden. Dette er vel ikke akkurat et sjeldent problem. Men kan det virkelig være nødvendig? Er det slik det skal være?

Da sier jeg; Føkk it. La verden seile sin egen sjø. Drit i andre. Piss på agendaen deres. På meningene og livet og alt som hører til. Bare for å se hvor det bærer en?

Vær litt mer drittsekk? Litt mer ego? Være mer tilbakeholden og selvsentrert? Det virker jo ikke logisk det heller.

Kan du gi meg noen svar, du som står der med de snille øynene og ser like forkommen ut som meg..?

vår tid

Bak det jeg ser finnes det så mye mer.
Alt som finnes, alt som har vært, alt som kan bli til.

Klarer du dele det med meg?

Vårt liv sammen, alle våre muligheter. Jeg ser det.

Du vekker noe inni meg jeg ikke har sett før.
Og det kommer frem, så klart som dagen.
Rett foran mine øyne, som en film av ting som ennå ikke har hendt.
Et alternativ som ikke finnes mer.

Jeg er redd det allerede er forsvunnet.

Med våre valg. Våre prioriteringer, ønsker, og det som ligger mellom.

Er det allerede for sent? Har vi forsvunnet i tiden?

i fear the life without you

Du. Jeg. Vi.

Finn én feil.
Vi har milevis av dypt vann mellom oss. På hvert vårt kontinent. Lysår fra hverandre.

Og likevel ser jeg deg. Som en stjerne gjennom knust glass. Strålende.

Og som en stjerne er du livsfarlig. Du fortærer meg, brenner meg, sluker meg hel.
Kast meg ned. Slå meg, spark meg. Men ikke si du hater meg. Min sjel er til for din skyld.
Men jeg er kun et menneske. Kroppen kan forgå, aldres, ødelegges. Den er til for det.

Men sjelen slår sprekker ved harde ord.


Jeg savner deg.
Slå meg igjen.

Drep meg igjen, med kysset ditt. Med hånden din mot mitt kinn, på kroppen min. På hjertet mitt.

Det mørkner snart. Vi har lært. Nå tåler vi alt. Uovervinnelige, vi er de siste. Vi er ved veis ende.


Og ved slutten av alt sitter vi sammen i støvet, hånd i hånd, og ser opp på stjernene.

Til deg.

Jeg elsker måten du beveger deg på. De små smale føttene dine. 
Måten du legger hodet på skakke når du tenker på noe. De store blå øynene. 
Eller er de kanskje brune, grønne. Det er ikke godt å si.

Den smale halsen din. Vinkelen hvor halsen møter skulderen. 
Jeg elsker å lukte på deg, akkurat der. Lukten av.. hudkrem, kanskje parfyme, og lukten av deg.
Jeg elsker måten du blir rolig, aslappet, nesten sløv, når jeg kysser deg på halsen, like under øret.
De små ørene dine. Jeg kan bruke timesvis på å bare se på deg, utforske og ta på deg. Bli kjent med deg.

Måten du alltid later som du blir sint når jeg tøyser med håret ditt.
Og måten du tar igjen når du rufser til mitt. Utveksling av tilgjorte sinte grimaser.
Før vi bryter ut i latter. 

Lukten av håret ditt. Og hvordan den sitter igjen i puta når du har sovet hos meg om natten. 

Det uskyldige ansiktet ditt når du sover. Eller kanskje ikke så uskyldig likevel. Kanskje du har et smårampete smil. 
Når du ligger der. Bortevekk i drømmeland. 
Kanskje du sover lett. Våkner av enhver lyd. 
Eller tungt. Nesten som i koma. 
Når jeg snuser, lukter, kjenner, kjærtegner håret ditt, halsen din, om natten når du sover. 
Og når jeg har våknet enda en gang for å forsikre meg om at du faktisk er der.

Og du svever såvidt ut av søvnen. Kanskje du sier noe halvformulert til meg, halvt i søvne. Kanskje du bare lager små sukk.
Nesten som en katt som maler. Koselyder. 
Et lite smil. Bekreftelse. Du omfavner meg og glir tilbake i drømmene.


Jeg elsker å holde rundt deg. Måten ryggen din er formet, 
hvordan den nesten er laget for at jeg skal krumme hånden rundt siden din når jeg legger armen rundt deg.
Og du viser meg at du er trygg, at du vil holdes slik. Tett inntil. Hviler hodet inntil skulderen min. Inntil brystet mitt. Nær meg. Alltid.


Og varmen din. Hvordan du alltid er varm som en glo, og enda presser deg inntil meg om natta. 
Som om jeg er oksygenet i lungene dine og du ville blitt kvalt om jeg gikk.
Jeg ville ikke risikert det. Jeg ligger stille til du våkner.



Mykheten.
Følelsen når jeg legger ansiktet mot magen din. Så avslappende at jeg aldri vil gi slipp. 

Kanskje du protesterer om jeg ikke har barbert meg. 
Sier det stikker!
Uffameg!

Likevel tolereres det. Gang på gang.
Du strekker deg når jeg stryker over kroppen din. Over magen, ryggen din.
Tilpasser deg etter hendene mine, lar dem komme til. Sier i fra hvor det er godt. 

Hvor du har slått deg, hvor du er støl og trenger å koses. Å kysses, strykes og berøres.

Hvor det klør.
Det kan fikses. Selvfølgelig fikser jeg det. Klø klø.

Total og absolutt tilfredsstillelse når kløen er over. Mission accomplished.

Kanskje.

Du forstår meg. Jeg trenger ikke si fra. Du kjenner når jeg har det vanskelig.
Rolige stunder. Uten ord, uten masse snakk. Og enda kan vi snakke sammen når det trengs.
Vi fungerer på samme bølgelengde. I blant formulerer vi setninger helt likt. Tenker det samme.  
Vi kan diskutere. Til langt på natt. 
Jeg håper det.

Latteren din. Djevlelatter. Den typen jeg alltid har latt meg sjarmere av.
Et våpen om det brukes riktig. Avvæpnende latter. Herlig latter.
Rynkene på nesen din når du gapskratter.
Måten du alltid setter opp et tøft ansikt og leker barsk, utfordrer. Prikkedøden er ikke et ukjent begrep.
Er du tøff i trynet, spør jeg.
Jah!  Den skambarske minen du alltid setter opp.

Selvfølgelig er du det.  Du banker meg uten problemer. Når du får lov. 

Måten all knuffingen ender opp i en klem, nesten bestandig. 
Måten det skifter fra voldsom putekrig til kjærlig berøring, ømhet. På under et sekund. Uten et ord. 
Som om noen skrur over en bryter. 


Måten du plutselig kan ta tak i meg og kysser meg. Ut av det blå. Hardt, lenge.
Og så ler du når jeg blir overrumplet. Eller kanskje du fortsetter det du drev med.
Later som ingenting. Venter på en motreaksjon. At jeg skal kysse deg tilbake.


Jeg trenger deg.
Den sterke holdningen din. Du har bein i nesa. 
Vrang i viljen når det trengs. 
Og du har mer enn nok guts til å gi meg et solid spark i ræva.
Gud veit at det trengs. 

En dag finner jeg deg. Bare vent og se. Hold øynene oppe.

Viktigpetter.

Du ja. Du som sitter der. Ser du at jeg kun har dyp forakt for det jævla trynet ditt? I så fall kan vi konkludere med at, joda, gratulerer, du har evnen til å se. Det er stort sett det som skal til, for jeg prøver IHERDIG å sende så mange signaler som overhodet om at jeg ikke liker deg.

Tror du virkelig at livet går ut på å være bedre enn alle andre? Å forstå seg mere på alt og ingenting?

Å ramle og rable og skravle ustoppelig om alt du kan? Det funker ikke vettu. Du overanalyserer enhver situasjon, legger ut om alle assosiasjoner du kommer på. For å være smart? Ehh..

Du legger ut om unyttig piss som ingen bryr seg om. For å forherlige deg selv. Å gi deg selv en opphøyd posisjon i det sosiale nettverket. Fordi du kan alt og vet alt og forstår alt så mye bedre enn oss stakkars andre. Og selvfølgelig er det jo din oppgave i livet å lære oss opp. Men hey, det er en ting du ikke har forstått..

Du må faktisk ha sosiale antenner for slikt.  Det hjelper ikke å lire av seg masse bedrevitende, overlegent og superarrogant sludder om du ikke har en personlighet som veier opp for det. Du må lære deg å lese signaler. Om du ikke ser interesserte blikk, ivrige holdninger, folk som følger med, da er spillet tapt. Ingen bryr seg.

No, nay, never. Jaha, så du sitter på uendelig masse informasjon. Skriv et leksikon. Du kjeder folk rundt deg.  Åndeligheten formelig RENNER der du sitter og vaser. Ærlig talt. Er du virkelig så fjern og overjordlig at du kan bruke en halvtime på å snakke om hvordan Whisky smaker? Eller hva slags bandnavn som fungerer best i forhold til psykologiske studier om hva som fenger? På NACH?  Makan til åndssnobberi. Holier -than-thou, fuck deg.

Ærlig talt, mann. Det finnes hippier. Det finnes new age-spirituelle. Og så har vi deg. Du tar faenmeg kaka. Jeg liker deg mindre og mindre. Før trodde jeg det var sjalusi. Nå har jeg i grunn innsett at det er fordi du er ren og skjær drittsekk, tvers igjennom. 

Pop Culture Pistol.

F5. F5. F5. F5.



Hvert minutt teller. Oppdatere, oppdatere, oppdatere.

Facebook er, visstnok, tingen.

I et evig søkende samfunn hvor alle er kobla til alle via sosiale nettverk som twitter, facebook, myspace, er det rart man blir gal. Og kjenner et stikk av misunnelse hver gang man ramler inn på en side hos noen som har flere venner enn en. Oj. Han her har seks tusen venner. Han er nok et fantastisk oppegående og snasent menneske. Kanskje han tilogmed har skjegg. Eller en ganske fin genser, kanskje den er gul med elefanter på? Om jeg hadde hatt skjegg og en elefantgenser, ville jeg også vært populær?

En populær fyr som har flere festbilder enn andre. Flere hobbyer. Flere interesser. Flere yndlingsbøker, filmer og morsommere yndlingssitater. Som kanskje har lest en gøyal bok om det å klatre i fjellet, men aldri har prøvd, men som sier "en dag skal jeg klatre i fjellet." Og så sier folk; "Aha, så interessant, du er en spennende fyr, du har nok litt av hvert å fare med. I alle fall kan vi late som, siden du er populær, bare for å gjøre deg enda litt mer populær!"

Omsverma av damer, populær blant gutta, omtalt i alle sammenhenger og ettertraktet av alle.
"This person is now friends with Barack Obama, Bill Clinton, Salman Rushdie, Osama bin Laden, Elvis Presley and Fandens Oldemor." Spesielt kanskje Fandens Oldemor, men hun kjenner alle uansett, hun er litt som Ingrid Espelid Hovig, bare at hu ikke jukser så mye.

Jeg knuses mellom det å ønske å være populær og godt likt, og det å faktisk ha EKTE venner, EKTE verdier. Men de EKTE vennene er ofte litt kjedelige, er de ikke? Det er aldri de som sier; "Hey, du skal få jobb her og der fordi du er kul." Eller: "Kom bort og møt hun her, hun synes du virker dritbra." Eller kanskje: "Du har jo en elefantgenser, du er faenmeg drøyt rå. Og så er den gul og allting! Du skal faenmeg få en bil av meg, helt gratis."

De ekte vennene er ofte folk som er av like lav sosial status som en selv, de som cockblocker en fordi de er mistroiske til alt som er nytt. "Oj. Hun har jeg faktisk ikke sett før. Og hun virker interessert i vennen vår. Da MÅ vi jo oppføre oss slemt mot henne. Ikke noe årnings her, i klubben vår er alle like triste og uattraktive."



De som ikke skaper noe liv. De som i likhet med en selv sitter i et hjørne og stirrer ut på de som faktisk later til å ha det ekte gøy, og tenker "Herregud for noen svin, bare fordi de har fått innpå litt så gjør de alt som ikke hører hjemme i offentligheten, og enda litt til. Oj, han spydde på gulvet. Og alle synes det er driitbra. Nei nei nei."

Jaja, de ekte vennene er kanskje gjennomtenkte, oppegående, gir ikke bort sjela si for 2,50 og en Bugg. Men herre GUD. Det ville da vært deilig å kunne slippe alt og leve som idioter? Eller? Det er jo gjerne de som har det gøy? Jeg tror ikke noen av mine venner som faktisk bryr seg om meg har det spesielt gøy noen gang egentlig. Ikke har de elefantgensere heller. Ikke en blå en engang.

Ingen av oss har kjærester, ingen av oss kommer oss ut og reiser noen gang, alle er blakke, triste og misfornøyd med oss selv. Ingen av oss får utretta noe. Ingen av oss har tro på oss selv. Alle har dårlige selvbilder, og vingler mellom å føle INGENTING og det å tenke på finne et tau og en krakk og gå ut i vedskjulet (for de som har det, jeg ser nødig for meg at noen av oss egentlig har vedskjul, men kanskje et kott eller en slags kjellerbod eller garasje?)

Er det prisen man betaler for å oppføre seg som et intelligent menneske, ikke gi etter for alle impulser og gjøre åndssvake ting fordi man har tatt et par shots?

Skal resultatet være å føle seg som en taper? Det virker i alle fall slik. Jeg ville foretrukket å være dum, slepphendt og impulsiv. Med overdreven selvtillit. Og gul elefantgenser. Og skjegg.

Første innlegg.

Denne blogg skal brukes som et speil, som et vindu, og som en dokumenterende, analyserende, og først og fremst filosoferende dagbok.

Alt som står her vil ikke nødvendigvis være hundre prosent sant, da sannheten altfor lett ville bli grå, kjedelig, og uten interesse for noen.

Dette vil være en merkelig sak. Laget for å gi innsikt. Å vekke tanker. Og kanskje latter - om du liker å le på andres bekostning. Men det gjør vi vel alle?

Noen ganger på verseform, noen ganger som saktekst, andre ganger rent oppspinn.

Håper det smaker.