Pop Culture Pistol.

F5. F5. F5. F5.



Hvert minutt teller. Oppdatere, oppdatere, oppdatere.

Facebook er, visstnok, tingen.

I et evig søkende samfunn hvor alle er kobla til alle via sosiale nettverk som twitter, facebook, myspace, er det rart man blir gal. Og kjenner et stikk av misunnelse hver gang man ramler inn på en side hos noen som har flere venner enn en. Oj. Han her har seks tusen venner. Han er nok et fantastisk oppegående og snasent menneske. Kanskje han tilogmed har skjegg. Eller en ganske fin genser, kanskje den er gul med elefanter på? Om jeg hadde hatt skjegg og en elefantgenser, ville jeg også vært populær?

En populær fyr som har flere festbilder enn andre. Flere hobbyer. Flere interesser. Flere yndlingsbøker, filmer og morsommere yndlingssitater. Som kanskje har lest en gøyal bok om det å klatre i fjellet, men aldri har prøvd, men som sier "en dag skal jeg klatre i fjellet." Og så sier folk; "Aha, så interessant, du er en spennende fyr, du har nok litt av hvert å fare med. I alle fall kan vi late som, siden du er populær, bare for å gjøre deg enda litt mer populær!"

Omsverma av damer, populær blant gutta, omtalt i alle sammenhenger og ettertraktet av alle.
"This person is now friends with Barack Obama, Bill Clinton, Salman Rushdie, Osama bin Laden, Elvis Presley and Fandens Oldemor." Spesielt kanskje Fandens Oldemor, men hun kjenner alle uansett, hun er litt som Ingrid Espelid Hovig, bare at hu ikke jukser så mye.

Jeg knuses mellom det å ønske å være populær og godt likt, og det å faktisk ha EKTE venner, EKTE verdier. Men de EKTE vennene er ofte litt kjedelige, er de ikke? Det er aldri de som sier; "Hey, du skal få jobb her og der fordi du er kul." Eller: "Kom bort og møt hun her, hun synes du virker dritbra." Eller kanskje: "Du har jo en elefantgenser, du er faenmeg drøyt rå. Og så er den gul og allting! Du skal faenmeg få en bil av meg, helt gratis."

De ekte vennene er ofte folk som er av like lav sosial status som en selv, de som cockblocker en fordi de er mistroiske til alt som er nytt. "Oj. Hun har jeg faktisk ikke sett før. Og hun virker interessert i vennen vår. Da MÅ vi jo oppføre oss slemt mot henne. Ikke noe årnings her, i klubben vår er alle like triste og uattraktive."



De som ikke skaper noe liv. De som i likhet med en selv sitter i et hjørne og stirrer ut på de som faktisk later til å ha det ekte gøy, og tenker "Herregud for noen svin, bare fordi de har fått innpå litt så gjør de alt som ikke hører hjemme i offentligheten, og enda litt til. Oj, han spydde på gulvet. Og alle synes det er driitbra. Nei nei nei."

Jaja, de ekte vennene er kanskje gjennomtenkte, oppegående, gir ikke bort sjela si for 2,50 og en Bugg. Men herre GUD. Det ville da vært deilig å kunne slippe alt og leve som idioter? Eller? Det er jo gjerne de som har det gøy? Jeg tror ikke noen av mine venner som faktisk bryr seg om meg har det spesielt gøy noen gang egentlig. Ikke har de elefantgensere heller. Ikke en blå en engang.

Ingen av oss har kjærester, ingen av oss kommer oss ut og reiser noen gang, alle er blakke, triste og misfornøyd med oss selv. Ingen av oss får utretta noe. Ingen av oss har tro på oss selv. Alle har dårlige selvbilder, og vingler mellom å føle INGENTING og det å tenke på finne et tau og en krakk og gå ut i vedskjulet (for de som har det, jeg ser nødig for meg at noen av oss egentlig har vedskjul, men kanskje et kott eller en slags kjellerbod eller garasje?)

Er det prisen man betaler for å oppføre seg som et intelligent menneske, ikke gi etter for alle impulser og gjøre åndssvake ting fordi man har tatt et par shots?

Skal resultatet være å føle seg som en taper? Det virker i alle fall slik. Jeg ville foretrukket å være dum, slepphendt og impulsiv. Med overdreven selvtillit. Og gul elefantgenser. Og skjegg.