Sticks and stones

Vel hjemme står jeg foran speilet. 

Håret er fullt av skitt. Ansiktet lige så.
Nesen er knekt og det er flekker av størknet blod over lepper, hake og kinn. 
Det er mørkebrunt og minner om gammel, sprukken tjærebeis på en vegg som noen forlengst har glemt å male igjen.

Begge øynene har fått dypt mørke, hovne poser under seg.  Det ene øyet har sprukne blodkar. Øyeeplet er rødt. Det stirrer tilbake på meg, som et ondt og illevarslende tegn.

Flere tenner mangler og jeg spytter blod i vasken. Riften i panna blør igjen. 
Hørselen er visst ikke helt god på det ene øret, og det gjør vondt å bevege nakken.
Halsen er sår, stemmen hes og rusten, som en gammel innrøkt bluessanger.

Blåmerkene er mange. Bryst, mage, skuldre. Alt verker, og flere ben i kroppen er brukne.

Alt dette er synlig, men kun for meg. Og de som har et trent øye. For skadene er ikke virkelige. Ikke egentlig. Og jeg er den eneste som merker de.  De ligger under. Som et gammelt lag av lakk på en nyoppusset bil. Som den slurvete kulepennskriften under det hvite belegget i en gammel stil. 

For de kommer ikke av spark, av slag, av knyttnever og forferdelige, blodige sko, brutale og trampende hæler.

De kommer av at du ikke så på meg i dag.  At du ikke ringte når du sa du skulle. Av et ubesvart anrop. En avglemt SMS. En brutt avtale. Av en løgn.  

Av at du ikke kan stole på meg, når den som sist fortjener tillit er deg selv.

Hei du der, jeg lurer på en ting.

Kan det være noen vits i å prøve?

Det jeg prøver på ender som regel opp som det motsatte.
Alle mine personlige forhold. Når jeg kjemper for noen, blir jeg støtt bort, når jeg viser interesse, mister jeg andres, når jeg prøver å holde noen på avstand, følger de etter, når jeg savner, er jeg borte for verden. Dette er vel ikke akkurat et sjeldent problem. Men kan det virkelig være nødvendig? Er det slik det skal være?

Da sier jeg; Føkk it. La verden seile sin egen sjø. Drit i andre. Piss på agendaen deres. På meningene og livet og alt som hører til. Bare for å se hvor det bærer en?

Vær litt mer drittsekk? Litt mer ego? Være mer tilbakeholden og selvsentrert? Det virker jo ikke logisk det heller.

Kan du gi meg noen svar, du som står der med de snille øynene og ser like forkommen ut som meg..?

vår tid

Bak det jeg ser finnes det så mye mer.
Alt som finnes, alt som har vært, alt som kan bli til.

Klarer du dele det med meg?

Vårt liv sammen, alle våre muligheter. Jeg ser det.

Du vekker noe inni meg jeg ikke har sett før.
Og det kommer frem, så klart som dagen.
Rett foran mine øyne, som en film av ting som ennå ikke har hendt.
Et alternativ som ikke finnes mer.

Jeg er redd det allerede er forsvunnet.

Med våre valg. Våre prioriteringer, ønsker, og det som ligger mellom.

Er det allerede for sent? Har vi forsvunnet i tiden?

i fear the life without you

Du. Jeg. Vi.

Finn én feil.
Vi har milevis av dypt vann mellom oss. På hvert vårt kontinent. Lysår fra hverandre.

Og likevel ser jeg deg. Som en stjerne gjennom knust glass. Strålende.

Og som en stjerne er du livsfarlig. Du fortærer meg, brenner meg, sluker meg hel.
Kast meg ned. Slå meg, spark meg. Men ikke si du hater meg. Min sjel er til for din skyld.
Men jeg er kun et menneske. Kroppen kan forgå, aldres, ødelegges. Den er til for det.

Men sjelen slår sprekker ved harde ord.


Jeg savner deg.
Slå meg igjen.

Drep meg igjen, med kysset ditt. Med hånden din mot mitt kinn, på kroppen min. På hjertet mitt.

Det mørkner snart. Vi har lært. Nå tåler vi alt. Uovervinnelige, vi er de siste. Vi er ved veis ende.


Og ved slutten av alt sitter vi sammen i støvet, hånd i hånd, og ser opp på stjernene.

Til deg.

Jeg elsker måten du beveger deg på. De små smale føttene dine. 
Måten du legger hodet på skakke når du tenker på noe. De store blå øynene. 
Eller er de kanskje brune, grønne. Det er ikke godt å si.

Den smale halsen din. Vinkelen hvor halsen møter skulderen. 
Jeg elsker å lukte på deg, akkurat der. Lukten av.. hudkrem, kanskje parfyme, og lukten av deg.
Jeg elsker måten du blir rolig, aslappet, nesten sløv, når jeg kysser deg på halsen, like under øret.
De små ørene dine. Jeg kan bruke timesvis på å bare se på deg, utforske og ta på deg. Bli kjent med deg.

Måten du alltid later som du blir sint når jeg tøyser med håret ditt.
Og måten du tar igjen når du rufser til mitt. Utveksling av tilgjorte sinte grimaser.
Før vi bryter ut i latter. 

Lukten av håret ditt. Og hvordan den sitter igjen i puta når du har sovet hos meg om natten. 

Det uskyldige ansiktet ditt når du sover. Eller kanskje ikke så uskyldig likevel. Kanskje du har et smårampete smil. 
Når du ligger der. Bortevekk i drømmeland. 
Kanskje du sover lett. Våkner av enhver lyd. 
Eller tungt. Nesten som i koma. 
Når jeg snuser, lukter, kjenner, kjærtegner håret ditt, halsen din, om natten når du sover. 
Og når jeg har våknet enda en gang for å forsikre meg om at du faktisk er der.

Og du svever såvidt ut av søvnen. Kanskje du sier noe halvformulert til meg, halvt i søvne. Kanskje du bare lager små sukk.
Nesten som en katt som maler. Koselyder. 
Et lite smil. Bekreftelse. Du omfavner meg og glir tilbake i drømmene.


Jeg elsker å holde rundt deg. Måten ryggen din er formet, 
hvordan den nesten er laget for at jeg skal krumme hånden rundt siden din når jeg legger armen rundt deg.
Og du viser meg at du er trygg, at du vil holdes slik. Tett inntil. Hviler hodet inntil skulderen min. Inntil brystet mitt. Nær meg. Alltid.


Og varmen din. Hvordan du alltid er varm som en glo, og enda presser deg inntil meg om natta. 
Som om jeg er oksygenet i lungene dine og du ville blitt kvalt om jeg gikk.
Jeg ville ikke risikert det. Jeg ligger stille til du våkner.



Mykheten.
Følelsen når jeg legger ansiktet mot magen din. Så avslappende at jeg aldri vil gi slipp. 

Kanskje du protesterer om jeg ikke har barbert meg. 
Sier det stikker!
Uffameg!

Likevel tolereres det. Gang på gang.
Du strekker deg når jeg stryker over kroppen din. Over magen, ryggen din.
Tilpasser deg etter hendene mine, lar dem komme til. Sier i fra hvor det er godt. 

Hvor du har slått deg, hvor du er støl og trenger å koses. Å kysses, strykes og berøres.

Hvor det klør.
Det kan fikses. Selvfølgelig fikser jeg det. Klø klø.

Total og absolutt tilfredsstillelse når kløen er over. Mission accomplished.

Kanskje.

Du forstår meg. Jeg trenger ikke si fra. Du kjenner når jeg har det vanskelig.
Rolige stunder. Uten ord, uten masse snakk. Og enda kan vi snakke sammen når det trengs.
Vi fungerer på samme bølgelengde. I blant formulerer vi setninger helt likt. Tenker det samme.  
Vi kan diskutere. Til langt på natt. 
Jeg håper det.

Latteren din. Djevlelatter. Den typen jeg alltid har latt meg sjarmere av.
Et våpen om det brukes riktig. Avvæpnende latter. Herlig latter.
Rynkene på nesen din når du gapskratter.
Måten du alltid setter opp et tøft ansikt og leker barsk, utfordrer. Prikkedøden er ikke et ukjent begrep.
Er du tøff i trynet, spør jeg.
Jah!  Den skambarske minen du alltid setter opp.

Selvfølgelig er du det.  Du banker meg uten problemer. Når du får lov. 

Måten all knuffingen ender opp i en klem, nesten bestandig. 
Måten det skifter fra voldsom putekrig til kjærlig berøring, ømhet. På under et sekund. Uten et ord. 
Som om noen skrur over en bryter. 


Måten du plutselig kan ta tak i meg og kysser meg. Ut av det blå. Hardt, lenge.
Og så ler du når jeg blir overrumplet. Eller kanskje du fortsetter det du drev med.
Later som ingenting. Venter på en motreaksjon. At jeg skal kysse deg tilbake.


Jeg trenger deg.
Den sterke holdningen din. Du har bein i nesa. 
Vrang i viljen når det trengs. 
Og du har mer enn nok guts til å gi meg et solid spark i ræva.
Gud veit at det trengs. 

En dag finner jeg deg. Bare vent og se. Hold øynene oppe.

Viktigpetter.

Du ja. Du som sitter der. Ser du at jeg kun har dyp forakt for det jævla trynet ditt? I så fall kan vi konkludere med at, joda, gratulerer, du har evnen til å se. Det er stort sett det som skal til, for jeg prøver IHERDIG å sende så mange signaler som overhodet om at jeg ikke liker deg.

Tror du virkelig at livet går ut på å være bedre enn alle andre? Å forstå seg mere på alt og ingenting?

Å ramle og rable og skravle ustoppelig om alt du kan? Det funker ikke vettu. Du overanalyserer enhver situasjon, legger ut om alle assosiasjoner du kommer på. For å være smart? Ehh..

Du legger ut om unyttig piss som ingen bryr seg om. For å forherlige deg selv. Å gi deg selv en opphøyd posisjon i det sosiale nettverket. Fordi du kan alt og vet alt og forstår alt så mye bedre enn oss stakkars andre. Og selvfølgelig er det jo din oppgave i livet å lære oss opp. Men hey, det er en ting du ikke har forstått..

Du må faktisk ha sosiale antenner for slikt.  Det hjelper ikke å lire av seg masse bedrevitende, overlegent og superarrogant sludder om du ikke har en personlighet som veier opp for det. Du må lære deg å lese signaler. Om du ikke ser interesserte blikk, ivrige holdninger, folk som følger med, da er spillet tapt. Ingen bryr seg.

No, nay, never. Jaha, så du sitter på uendelig masse informasjon. Skriv et leksikon. Du kjeder folk rundt deg.  Åndeligheten formelig RENNER der du sitter og vaser. Ærlig talt. Er du virkelig så fjern og overjordlig at du kan bruke en halvtime på å snakke om hvordan Whisky smaker? Eller hva slags bandnavn som fungerer best i forhold til psykologiske studier om hva som fenger? På NACH?  Makan til åndssnobberi. Holier -than-thou, fuck deg.

Ærlig talt, mann. Det finnes hippier. Det finnes new age-spirituelle. Og så har vi deg. Du tar faenmeg kaka. Jeg liker deg mindre og mindre. Før trodde jeg det var sjalusi. Nå har jeg i grunn innsett at det er fordi du er ren og skjær drittsekk, tvers igjennom.