Ønskeliste

Jeg trenger et kvinnfolk som kan

Gi meg følelsen av at jeg er verdt noe. 

I stedet for å lyve konstant. 
Og knuse alle håp. 

Gi falske løfter som aldri holdes. Å lyve om alt. 
Å ikke den ene dagen si "Jeg elsker deg," den neste "jeg vet ikke helt med oss.."

For så å hoppe rett til sengs med noen andre så snart sjansen byr seg. Bare fordi muligheten er der. For å ha "tid til å tenke." 

Ei som kan ta tak i meg.
Og enda ikke kastrere meg helt.
Som støtter meg.

Som motvirker trangen til å bli en vrang dritsekk når folk ber meg gjøre ting jeg ikke vil.
Som gir meg noe å leve for. Motivasjon til å faktisk stå på. Å gi meg følelsen av at det jeg gjør er verdt noe som helst. 

Som man kan krype inntil om natten. Som trenger meg. Men som ikke er klengete.
Som jeg kan hviske tusen små ting inn i øret på med små små ord. Håp. Glede. Kjærlighet.

Vet du om noen?

Jeg liker å fjase. Å være direkte ubrukelig og ganske så lite brukbar.

Finne på sprell som ikke gir noen mening. Og jeg liker å ikke bli HINDRA når jeg gjør det. Folk som sier, Neimen i alle dager, det her kan du ikke gjøre! Og gjerne tar tak i meg og holder meg tilbake. What the heeell. 

Jeg vil være som en liten guttunge. Kinaputter i lekebiler. Papirflykrig. Konglekrig. The works. Alt som er gøy. Klatre i trærne. Tenne bål og sitte ute om natta og bare drive dank. 

Det har jeg jaggumeg lyst til. 

Vil du være med?

Latesom-minner

Jeg vet ikke hvordan det er med andre folk, men når det har gått en stund så virker minner nesten som noe jeg har drømt. Noe som jeg har laget selv. Fotografier som er falmet og oppskrapet, slik at man ikke lenger helt ser hva det er bilde av. Og likevel. Så klart som dagen. Som om de sees gjennom et filter, som man kan ta vekk om man bare orker. Men det tar tid. Som gladpack surret rundt en matpakke. Altfor mye gladpack.

Jeg husker..

Da vi gikk på stranden. Satt på benken, midt på natten, under måkeskrikene. Skyene som fløy forbi. Nattebrisen fra sjøen. De sporadiske billydene fra byen. Bølgeskvulpet. Og vi kjente hverandre ikke engang. Du blåste såpebobler, liksom et barn. Jeg elsket enkelheten over det hele. Betatt på ett sekund.

Jeg husker deg når vi satt der under det spanske halmtaket og snakket i flere timer. Varmen som nesten tok livet av begge. Myggen som kom. Lyset fra byen. Jeg skjønte ikke hvor mye jeg trengte deg. Måten du fikla med tingene som lå på det slitte trebordet. Forventningene dine som jeg nok aldri registrerte. Små tegn jeg var blind for. Akk, det var tider. Om jeg hadde hatt et fotoapparat da..

Jeg husker kjøreturen. Opp over byen. For å se utsikten. Alltid den nattlige aktiviteten. Du var trøtt. Men du ble med likevel. Vi snakket så lite sammen. Nå innser jeg at jeg burde vært bedre til det. Å snakke om ting. Kjøreturer. Jeg savner dem.

Du sa jeg var sexy når jeg kjørte bil. I hodet mitt har ikke ordet sammenheng med meg, med min personlighet. Likevel satte det seg fast. Aldri før har jeg blitt kalt det. Når jeg spurte deg hvorfor du syntes det kunne du ikke gi noe svar. Det bare var sånn. Jeg lurer fortsatt.

Jeg savner i grunn spenningen.
Over å ha møtt noen nye. Som alt bare klaffer med, vips knips. Just like that. Det må visst være sommer tror jeg. Vinteren er jo lite innbydende til å møte folk. Folk kler på seg. Og får flere skjold rundt seg. På sommeren er alt lettere. Både været, stemningen, humøret, kledningen, hodet.

Den evige lykken når du innser at andre mennesker ser deg. Når det er likesidige følelser. Nysgjerrighet, årvåkenhet, flørting, nervøsitet. Man kan nesten lukte det. Føle spenningen i lufta. Og likevel er det naturlig.


Jeg husker.. sykkelen din. Den jævla sykkelen. Det vonde bagasjebrettet. Måten du onskapsfullt så deg ut hver eneste dump når jeg satt bakpå. Gjerne med hendene fulle. Uten mulighet til å holde meg fast. Jeg elsket det. Måten vi var. I vår egen lillle verden. Hemmeligheten oss. Alle knepene. Triksene vi gorde for å ikke bli oppdaget. Som om det gjorde noe. Kanskje for deg. Dessverre.


Jeg husker den nattlige badingen. Måten det etterhvert ble helt naturlig å kysse deg. Måten du helt naturlig kysset meg. Vi tenkte til slutt ikke over det. Vi bare følte. Gjorde. Kulda som gikk gjennom kroppen min på grunn av vannet. Men det brydde jeg meg ikke meg om. Du var jo der. Jeg lå på rygg, med skuldrene og hodet såvidt over vannet. Du klatret opp på meg. Satte deg på magen min, holdt meg nede. Lo når jeg liksom-protesterte. Du kilte meg. Så jeg holdt på å drukne. I 30 cm dypt vann.

Gud som jeg savner det. Opplevelsene som nå er forbi. Forlengst. Som nå er slørete minner. I gladpack, kanhende.
Alt er borte. Nå sitter jeg igjen med ingenting. Jeg lukker gardinene for kvelden. Stopper tiden.
Og utenfor farer din verden forbi i evig forandring. Mens jeg sitter fast i det gamle.