Ønskeliste

Jeg trenger et kvinnfolk som kan

Gi meg følelsen av at jeg er verdt noe. 

I stedet for å lyve konstant. 
Og knuse alle håp. 

Gi falske løfter som aldri holdes. Å lyve om alt. 
Å ikke den ene dagen si "Jeg elsker deg," den neste "jeg vet ikke helt med oss.."

For så å hoppe rett til sengs med noen andre så snart sjansen byr seg. Bare fordi muligheten er der. For å ha "tid til å tenke." 

Ei som kan ta tak i meg.
Og enda ikke kastrere meg helt.
Som støtter meg.

Som motvirker trangen til å bli en vrang dritsekk når folk ber meg gjøre ting jeg ikke vil.
Som gir meg noe å leve for. Motivasjon til å faktisk stå på. Å gi meg følelsen av at det jeg gjør er verdt noe som helst. 

Som man kan krype inntil om natten. Som trenger meg. Men som ikke er klengete.
Som jeg kan hviske tusen små ting inn i øret på med små små ord. Håp. Glede. Kjærlighet.

Vet du om noen?

Jeg liker å fjase. Å være direkte ubrukelig og ganske så lite brukbar.

Finne på sprell som ikke gir noen mening. Og jeg liker å ikke bli HINDRA når jeg gjør det. Folk som sier, Neimen i alle dager, det her kan du ikke gjøre! Og gjerne tar tak i meg og holder meg tilbake. What the heeell. 

Jeg vil være som en liten guttunge. Kinaputter i lekebiler. Papirflykrig. Konglekrig. The works. Alt som er gøy. Klatre i trærne. Tenne bål og sitte ute om natta og bare drive dank. 

Det har jeg jaggumeg lyst til. 

Vil du være med?

Latesom-minner

Jeg vet ikke hvordan det er med andre folk, men når det har gått en stund så virker minner nesten som noe jeg har drømt. Noe som jeg har laget selv. Fotografier som er falmet og oppskrapet, slik at man ikke lenger helt ser hva det er bilde av. Og likevel. Så klart som dagen. Som om de sees gjennom et filter, som man kan ta vekk om man bare orker. Men det tar tid. Som gladpack surret rundt en matpakke. Altfor mye gladpack.

Jeg husker..

Da vi gikk på stranden. Satt på benken, midt på natten, under måkeskrikene. Skyene som fløy forbi. Nattebrisen fra sjøen. De sporadiske billydene fra byen. Bølgeskvulpet. Og vi kjente hverandre ikke engang. Du blåste såpebobler, liksom et barn. Jeg elsket enkelheten over det hele. Betatt på ett sekund.

Jeg husker deg når vi satt der under det spanske halmtaket og snakket i flere timer. Varmen som nesten tok livet av begge. Myggen som kom. Lyset fra byen. Jeg skjønte ikke hvor mye jeg trengte deg. Måten du fikla med tingene som lå på det slitte trebordet. Forventningene dine som jeg nok aldri registrerte. Små tegn jeg var blind for. Akk, det var tider. Om jeg hadde hatt et fotoapparat da..

Jeg husker kjøreturen. Opp over byen. For å se utsikten. Alltid den nattlige aktiviteten. Du var trøtt. Men du ble med likevel. Vi snakket så lite sammen. Nå innser jeg at jeg burde vært bedre til det. Å snakke om ting. Kjøreturer. Jeg savner dem.

Du sa jeg var sexy når jeg kjørte bil. I hodet mitt har ikke ordet sammenheng med meg, med min personlighet. Likevel satte det seg fast. Aldri før har jeg blitt kalt det. Når jeg spurte deg hvorfor du syntes det kunne du ikke gi noe svar. Det bare var sånn. Jeg lurer fortsatt.

Jeg savner i grunn spenningen.
Over å ha møtt noen nye. Som alt bare klaffer med, vips knips. Just like that. Det må visst være sommer tror jeg. Vinteren er jo lite innbydende til å møte folk. Folk kler på seg. Og får flere skjold rundt seg. På sommeren er alt lettere. Både været, stemningen, humøret, kledningen, hodet.

Den evige lykken når du innser at andre mennesker ser deg. Når det er likesidige følelser. Nysgjerrighet, årvåkenhet, flørting, nervøsitet. Man kan nesten lukte det. Føle spenningen i lufta. Og likevel er det naturlig.


Jeg husker.. sykkelen din. Den jævla sykkelen. Det vonde bagasjebrettet. Måten du onskapsfullt så deg ut hver eneste dump når jeg satt bakpå. Gjerne med hendene fulle. Uten mulighet til å holde meg fast. Jeg elsket det. Måten vi var. I vår egen lillle verden. Hemmeligheten oss. Alle knepene. Triksene vi gorde for å ikke bli oppdaget. Som om det gjorde noe. Kanskje for deg. Dessverre.


Jeg husker den nattlige badingen. Måten det etterhvert ble helt naturlig å kysse deg. Måten du helt naturlig kysset meg. Vi tenkte til slutt ikke over det. Vi bare følte. Gjorde. Kulda som gikk gjennom kroppen min på grunn av vannet. Men det brydde jeg meg ikke meg om. Du var jo der. Jeg lå på rygg, med skuldrene og hodet såvidt over vannet. Du klatret opp på meg. Satte deg på magen min, holdt meg nede. Lo når jeg liksom-protesterte. Du kilte meg. Så jeg holdt på å drukne. I 30 cm dypt vann.

Gud som jeg savner det. Opplevelsene som nå er forbi. Forlengst. Som nå er slørete minner. I gladpack, kanhende.
Alt er borte. Nå sitter jeg igjen med ingenting. Jeg lukker gardinene for kvelden. Stopper tiden.
Og utenfor farer din verden forbi i evig forandring. Mens jeg sitter fast i det gamle.

Sticks and stones

Vel hjemme står jeg foran speilet. 

Håret er fullt av skitt. Ansiktet lige så.
Nesen er knekt og det er flekker av størknet blod over lepper, hake og kinn. 
Det er mørkebrunt og minner om gammel, sprukken tjærebeis på en vegg som noen forlengst har glemt å male igjen.

Begge øynene har fått dypt mørke, hovne poser under seg.  Det ene øyet har sprukne blodkar. Øyeeplet er rødt. Det stirrer tilbake på meg, som et ondt og illevarslende tegn.

Flere tenner mangler og jeg spytter blod i vasken. Riften i panna blør igjen. 
Hørselen er visst ikke helt god på det ene øret, og det gjør vondt å bevege nakken.
Halsen er sår, stemmen hes og rusten, som en gammel innrøkt bluessanger.

Blåmerkene er mange. Bryst, mage, skuldre. Alt verker, og flere ben i kroppen er brukne.

Alt dette er synlig, men kun for meg. Og de som har et trent øye. For skadene er ikke virkelige. Ikke egentlig. Og jeg er den eneste som merker de.  De ligger under. Som et gammelt lag av lakk på en nyoppusset bil. Som den slurvete kulepennskriften under det hvite belegget i en gammel stil. 

For de kommer ikke av spark, av slag, av knyttnever og forferdelige, blodige sko, brutale og trampende hæler.

De kommer av at du ikke så på meg i dag.  At du ikke ringte når du sa du skulle. Av et ubesvart anrop. En avglemt SMS. En brutt avtale. Av en løgn.  

Av at du ikke kan stole på meg, når den som sist fortjener tillit er deg selv.

Hei du der, jeg lurer på en ting.

Kan det være noen vits i å prøve?

Det jeg prøver på ender som regel opp som det motsatte.
Alle mine personlige forhold. Når jeg kjemper for noen, blir jeg støtt bort, når jeg viser interesse, mister jeg andres, når jeg prøver å holde noen på avstand, følger de etter, når jeg savner, er jeg borte for verden. Dette er vel ikke akkurat et sjeldent problem. Men kan det virkelig være nødvendig? Er det slik det skal være?

Da sier jeg; Føkk it. La verden seile sin egen sjø. Drit i andre. Piss på agendaen deres. På meningene og livet og alt som hører til. Bare for å se hvor det bærer en?

Vær litt mer drittsekk? Litt mer ego? Være mer tilbakeholden og selvsentrert? Det virker jo ikke logisk det heller.

Kan du gi meg noen svar, du som står der med de snille øynene og ser like forkommen ut som meg..?

vår tid

Bak det jeg ser finnes det så mye mer.
Alt som finnes, alt som har vært, alt som kan bli til.

Klarer du dele det med meg?

Vårt liv sammen, alle våre muligheter. Jeg ser det.

Du vekker noe inni meg jeg ikke har sett før.
Og det kommer frem, så klart som dagen.
Rett foran mine øyne, som en film av ting som ennå ikke har hendt.
Et alternativ som ikke finnes mer.

Jeg er redd det allerede er forsvunnet.

Med våre valg. Våre prioriteringer, ønsker, og det som ligger mellom.

Er det allerede for sent? Har vi forsvunnet i tiden?

i fear the life without you

Du. Jeg. Vi.

Finn én feil.
Vi har milevis av dypt vann mellom oss. På hvert vårt kontinent. Lysår fra hverandre.

Og likevel ser jeg deg. Som en stjerne gjennom knust glass. Strålende.

Og som en stjerne er du livsfarlig. Du fortærer meg, brenner meg, sluker meg hel.
Kast meg ned. Slå meg, spark meg. Men ikke si du hater meg. Min sjel er til for din skyld.
Men jeg er kun et menneske. Kroppen kan forgå, aldres, ødelegges. Den er til for det.

Men sjelen slår sprekker ved harde ord.


Jeg savner deg.
Slå meg igjen.

Drep meg igjen, med kysset ditt. Med hånden din mot mitt kinn, på kroppen min. På hjertet mitt.

Det mørkner snart. Vi har lært. Nå tåler vi alt. Uovervinnelige, vi er de siste. Vi er ved veis ende.


Og ved slutten av alt sitter vi sammen i støvet, hånd i hånd, og ser opp på stjernene.