Sticks and stones

Vel hjemme står jeg foran speilet. 

Håret er fullt av skitt. Ansiktet lige så.
Nesen er knekt og det er flekker av størknet blod over lepper, hake og kinn. 
Det er mørkebrunt og minner om gammel, sprukken tjærebeis på en vegg som noen forlengst har glemt å male igjen.

Begge øynene har fått dypt mørke, hovne poser under seg.  Det ene øyet har sprukne blodkar. Øyeeplet er rødt. Det stirrer tilbake på meg, som et ondt og illevarslende tegn.

Flere tenner mangler og jeg spytter blod i vasken. Riften i panna blør igjen. 
Hørselen er visst ikke helt god på det ene øret, og det gjør vondt å bevege nakken.
Halsen er sår, stemmen hes og rusten, som en gammel innrøkt bluessanger.

Blåmerkene er mange. Bryst, mage, skuldre. Alt verker, og flere ben i kroppen er brukne.

Alt dette er synlig, men kun for meg. Og de som har et trent øye. For skadene er ikke virkelige. Ikke egentlig. Og jeg er den eneste som merker de.  De ligger under. Som et gammelt lag av lakk på en nyoppusset bil. Som den slurvete kulepennskriften under det hvite belegget i en gammel stil. 

For de kommer ikke av spark, av slag, av knyttnever og forferdelige, blodige sko, brutale og trampende hæler.

De kommer av at du ikke så på meg i dag.  At du ikke ringte når du sa du skulle. Av et ubesvart anrop. En avglemt SMS. En brutt avtale. Av en løgn.  

Av at du ikke kan stole på meg, når den som sist fortjener tillit er deg selv.